Visesanger fra skogen

 

UTGIVELSER

 

 

Mi hembygds trakt

Tel si ega tid (2015

"Ser i en gammal perm full av minner..."

"Den vanskelige andreplata" er et kjent begrep. Og det ble på mange måter det, men ikke helt som jeg hadde trodd.

Erik Lukashaugen, 20. desember 2015

 

Min sønn (2015)

"Samma hva så er du sønn' min"

Høsten 2011 ble jeg pappa for første gang. Da gutten skulle døpes hadde jeg behov for å fortelle at jeg alltid vil være der for han - uansett. Jeg endte opp med å skrive en tekst som jeg tonesatte og fremførte i dåpen. Her kunne historien endt hadde det ikke vært for at jeg fikk øye på min mor som satt og gråt da jeg var ferdig å spille. Da forsto jeg at visa kanskje kunne bety noe for andre også. De siste årene har "Min sønn" blitt fast inventar på mine konserter og ofte får jeg tilbakemeldinger fra folk som kjenner seg igjen i teksten. Det er alltid godt å høre. Sønnen min synes det er stas at han har fått sin egen sang selvom han ikke forstår alt jeg synger om. Han lurer på om jeg ikke snart skal lage en sang til lillesøstera også. Han har et poeng. Må prøve å få til det.

Det er gjennom summen av våre ord, handlinger og holdninger at vi kan vise våre barn at vi støtter dem. Det er ikke nødvendigvis like enkelt alltid, men desto viktigere. Jeg har dedikert visa "Min sønn" til Odinstiftelsen og dens viktige arbeid med å bidra til en endret oppfatning i samfunnet som gjør at alle barn kan oppleve å bli sett, hørt og tatt på alvor.

 

Her er teksten:

 

Min sønn

For hvert skritt du tar skar du væra trygg

på at je som far din, står støtt bak din rygg

Om du itte makter di ega bør

skar je rekke deg ei hand hvis du spør – min sønn

 

Samma hvor du går, samma hvor du står

Samma hva så er du min sønn

Samma hva du sier, Samma hva du blir

Samma hva så er du sønn’ min

Om du får kjerring om du får kar

om du blir profet eller proletar

Samma hvor du går, Samma hvor du står

Samma hva så er du sønn’ min!

 

Samma hvor du går, samma hvor du står

Samma hva så er du min sønn

Samma hva du sier, Samma hva du blir

Samma hva så er du sønn’ min

Vil du ærbe med gris eller med ku

bli lensmann eller lommetjuv

Samma hva du tar, samma hva du har

Samma hva så er du sønn’ min!

 

Hem skar du komma når du treng å tala om ting

som du itte har no løst tel å tala om tel a’re enn åt a mor ell’n far

og hem må du bare komma sjøl om du itte har noen anna grunn

enn å ha løst tel å tala med’n far – om hva nå enn, min sønn!

 

Erik Lukashaugen, 20. mai 2015

 

Mi hembygds trakt (2013)

”snø og snø så langt du ser…”

Mi hembygds trakt

Mi hembygds trakt (2013)

”snø og snø så langt du ser…”

Slik begynner diktet ”Mi hembygds trakt” av Vidar Sandbeck (1918-2005) fra Åsta i Hedmark. I sommer mottok jeg Sandbecks kulturpris "Regnbågåbrua” 2013 for mitt debutalbum og i forkant av prisutdelingen sendte Sandbeckstiftelsen meg dette diktet samt en invitasjon til å tonesette det. Jeg likte umiddelbart teksten som beskriver hvor vakker hembygda er om vinteren og lengselen etter barndoms jul. Med gitaren på fanget tok det ikke mange minuttene før teksten ble ikledd en ”julete” melodi. Under prisoverrekkelsen i Åmot kulturhus urfremførte jeg visa og kunngjorde at jeg ville bruke prispengene til å lage en julesingel.

Det er ikke meg bekjent at noen har tonesatt Sandbecks tekster tidligere, bortsett fra Vidar selv selvsagt. Derfor er det morsomt å kunne presentere denne visa nå, samme året som jeg mottok kulturprisen. Jeg vil at den skal være en liten honnør til Vidars Sandbeck og jeg har forsøkt å velge toner som den fremragende komponisten selv ville satt pris på. Blant annet avslutter jeg visa med et fiolintema. Det var nemlig fiolinen Sandbeck opprinnelig ønsket å leve av før han ble visesanger, barnetimeonkel og forfatter. Han valgte imidlertid å gi opp denne drømmen da han innså at dersom han skulle spille i et profesjonelt strykerorkester så måtte han flytte ”innafør” til Oslo. Tilhørigheten til hjembygda Åsta var for stor og ble lagt på hylla til tross for et unikt talent og en drøm. En stor sorg i følge ham selv. Interessant nok sto ”Mi hembygds trakt” på trykk i avisa Østlendingen i desember 1947, omtrent på samme tid som Sandbeck tok sitt livsvalg. Kanskje var diktet en måte å bearbeide sorgen og rettferdiggjøre hans valg?

Erik Lukashaugen, november 2013

 

Av en sliters memoarer (2013)

«Selv om Hans Børli var en tømmerhogger, hadde han en penn kvassere enn en øksegg.»

Navnet Hans Børli hørte jeg for første gang under studietiden. Jeg ble kjent med en trivelig eidskoging som stolt fortalte om sin dikterbestefar som kom fra en husmannsplass «langt innpå skoga» ved Finnskogen i Hedmark, få mil fra hvor foreldrene mine vokste opp. Jeg fikk høre om en tømmerhogger fra små kår som allerede i ung alder fattet interesse for litteratur. Trangen etter å skrive selv vokste fram, til tross for at det maskuline skogsarbeidermiljøet han var en del av hadde lite til overs for lyrikk og annen «finkultur». Børli ble med tiden en hyllet forfatter og lyriker, også i egne rekker, blant annet på grunn av hans skildringer nettopp av naturen og det tøffe livet på skogen. Denne historien fascinerte meg veldig, kanskje mest fordi jeg selv er hedmarking med interesse for skog, jakt og fiske, men også det faktum at Hans Børli lyktes som kunstner selv om de ytre forutsetningene ikke var de beste. Det skulle likevel gå lenge før jeg leste mitt første børlidikt.

En januarkveld i 2011 fikk jeg øye på Hans Børlis diktsamling «Tyrielden» i bokhylla hjemme. Selv om jeg aldri har hatt noe særlig forhold til lyrikk utover sangtekster, dro jeg kjensel på navnet til forfatteren og ble nysgjerrig. Da jeg åpnet boka falt øynene på diktet «Skogen synger». Teksten forteller oss om mennesker som lever i ett med naturen og bryter seg jord i store, øde furuskoger i strev etter å skape seg et utkomme. Diktet rørte ved noe fundamentalt i meg. Den grovskårn00e fortellingen, det sør-hedmarkske språket og billedbruken, minnet meg sterkt om en historie jeg har blitt fortalt hjemme – historien om mine egne forfedre; finneinnvandrerne. Følelsen var så sterk at mens jeg leste, kunne jeg ane toner som krøp frem mellom ord og bokstaver. Det var som om diktet hadde sin egen melodi som gjorde fortellingen og bildene enda mer levende for meg. Jeg fant frem gitaren og sang meg gjennom diktet.

I løpet av noen inspirerte uker vinteren 2011 fant jeg melodiene til en rekke dikt av Hans Børli, hvorav 13 har fått sin plass på albumet «av en sliters memoarer». Tekster om tømmerfløting og slit for brødet kan synes fjernt fra oss i dag, men jeg synes det likevel er noe tidløst og allmenngyldig over kjernen og budskapene i diktene. Selv om Hans Børli var en tømmerhogger, hadde han en penn kvassere enn en øksegg.

Erik Lukashaugen, september 2012

 

 

 

 

© 2013 Erik Lukashaugen | Booking | Facebook

Management v/Jørgen Hunstad

Illustrasjon: Ida Westvang/Marefilm | Utforming: King Design